Med «Glade dager» inviterer regissør Ida Høy oss inn i Samuel Becketts unike univers, der mørke og humor møtes. Språket avslører lag på lag i stykket, og hovedkarakteren Winnie byr på klok livserfaring. Høy håper publikum vil bli inspirert til å rydde litt i egne relasjoner.
-Absurde situasjoner og deilig komikk
Samuel Beckett har skapt et unikt litterært univers med et tilhørende unikt språk. Universet er mørkt, poetisk, komisk og eksistensielt, forteller regissør Ida Høy.
-Språket så rent, glassklart, enkelt, helt fritt for fremmedord, tror jeg. Det er morsomt og lekent, med mye humor og litt slang. Det er en del gjentagelser, og alltid en masse doble og triple betydninger i alt som blir sagt. Man blir litt etterforsker når man ser, leser og jobber med Beckett. Hva handler dette egentlig om, hva kan dette bety? Og så er det som regel flere svar på alle spørsmål. Jeg elsker hvordan Beckett får til å skildre så sanne og sårbare mennesker. Han setter menneskene han skildrer i absurde situasjoner og det blir det mye deilig komikk ut av.
Lengter sårt etter en kjærlighetserklæring
Hovedkarakteren Winnie sitter fast i en jordhaug fra livet og ned i stykket, og Høy har tanker om hva som kan være årsaken.
-Det kan være fordi hun er låst fast i sine egne mønstre, eller fordi hun er låst fast i et forhold med en mann som ikke lenger har noe å gi til henne. Hun lengter så ømt og sårt etter god dialog, en liten kjærlighetserklæring, men av en eller annen grunn er ikke mannen hennes kar for å gi henne det. At Winnie har havnet under jorden i ødemarken leses like lett som en konsekvens av atomkrig, klimakrise eller naturkatastrofe. Grunnsituasjonen kan også sees på som livet med et fysisk handikap. Eller et bilde på et liv etter overgrep. Det finnes mange ulike tolkninger. Jeg tenker mye på alderdom når jeg leser teksten. Beckett gir oss mange tråder og det blir opp til hver enkelt å koble det på sitt liv og sine erfaringer. Det er mye klok livserfaring der for oss alle.
Dette er Winnies stykke, men Willie er absolutt en nøkkel til å forstå det
Winnies mann, Willie, har kroppen fortsatt intakt, men han har ikke mange ord å bidra med.
-Winnie snakker og snakker til Willy, ber han ømt om bekreftelse på at han fortsatt er der når hun er redd, men det er sjeldent han svarer. Han leser avisen og kan belære henne med noen korthugde fakta om verden. Men han kan ikke tilfredsstille hennes behov for kommunikasjon på et dypere plan. Gerald Pettersen, som spiller rollen, sier det gjør vondt å få det ene såre spørsmålet etter det andre, men han kan ikke svare, skal ikke svare. Hvorfor han ikke svarer henne er kjempeinteressant, og der tror jeg publikum sitter med de beste svarene selv. Dette er Winnies stykke, men Willie er absolutt en nøkkel til å forstå det.
Gode metoder for å ikke miste forstanden
Winnie selv har en fantastisk optimisme vi alle kan lære mye av. Hun er takknemlig for det minste. Og det uten at hun er selvutslettende, forteller Høy.
-Hun er rett og slett imponerende konstruktiv og flink til å snakke pent til seg selv. Mange har noe å lære der. Jeg tenker på min mor og hennes mors generasjon igjen, der kvinnene er så utrolig strenge med seg selv. Når Winnie kjenner at hukommelsen svikter sier hun bare til seg selv at det bare er naturlig. Og konkluderer med at det ikke er så farlig, og så går hun videre. I siste akt er bare hodet igjen av henne – resten av kroppen er begravet under jorden. Selv da er hun positiv og konstruktiv. Hun finner ting å glede seg over i tilværelsen og har gode metoder for å ikke miste forstanden.
Enhver Beckett-elsker er en venn av meg
Ida Høy har vært stor Beckett-fan siden første gang hun leste ham som 16-17-åring.
-Beckett og tekstene hans ble rett og slett en viktig del av mitt indre univers den gangen og er det fortsatt. Poesien, språket, humoren, kunstsynet, karakterene – de lever videre i meg. Jeg opplever at vi som har hatt den reisen med Beckett, vi glemmer det aldri, vi bevarer det dypt inni sjela vår for alltid. Jeg liker å tenke at enhver Beckett-elsker er en venn av meg.
Høy håper publikum vil kjenne seg selv og livene sine litt igjen, tross det grunnleggende absurde i stykket.
-Først og fremst håper jeg publikum bruker forestillingen til å reflektere litt over livet, døden og ensomheten. Og så håper jeg de får seg en god latter. Og kanskje de vil bekymre seg litt for klima, det ville være fint. Jeg håper publikum tar til seg litt av Winnies optimisme og konstruktive livsholdning, og om de blir inspirert til å ta en telefon til sin gamle mor eller rydde litt opp i dialogen med partneren sin, så vil jeg jo si at det hadde vært fint også.