Ibsens dramatikk – en oversikt

Henrik Ibsen skrev 25 ulike drama i løpet av 49 år. Her finner du en oversikt over de viktigste utviklingslinjene i hans forfatterskap.

Ibsen og etableringen av et nasjonalt teater i Norge

Henrik Ibsen begynte å skrive dramatikk midt på 1800-tallet i en tid preget av økende bevissthet omkring norsk identitet og kultur. I 1851 flyttet han til Bergen og ble en del av Ole Bulls nyopprettede Det Norske Theater (senere Den Nationale Scene). Teateret hadde som mål å skape en norsk teatertradisjon, med norsk dramatikk, norsk språk og norske skuespillere på scenen. Dette nye teateret skulle erstatte den danske teatertradisjonen, som hadde dominert selv om det var gått flere tiår siden den politiske foreningen med Danmark ble oppløst i 1814.

Ibsen skriver flere nasjonale historiedrama i denne perioden. Sentrale eksempler på dette er Kjæmpehøjen, Gildet på Solhaug, Hærmennene på Helgeland og Kongs-Emnerne.

Ibsen og det moderne gjennombrudd

Når Ibsen forlater Norge i 1864 forlater han også det nasjonale prosjektet. I løpet av noen år går Ibsen fra å dyrke fortiden til å rette fokuset mot samtidens problemer. De unges forbund (1869) hintet om disse endringene, men med dramaet Samfundets støtter i 1877 signaliserte Ibsen at han for alvor ville ta del i det som kalles det moderne gjennombrudd.

Det moderne gjennombrudd ble igangsatt av den danske kritikeren og litteraturforskeren Georg Brandes i 1870. Brandes insisterte på at kunstnere skulle «sette problemer under debatt». Dette førte til store endringer innen kunst og kultur. Brandes og Ibsen blir sett på som åndelige tvillinger og utvekslet mange brev.

Ibsens realistiske samtidsdrama

Dramatikken Ibsen skriver nå kalles realistiske samtidsdrama. Et dukkehjem, Gjengangere og En Folkefiende er noen av de mest sentrale verkene. Det er dramaene Ibsen skriver nå som gjør at han omtales det moderne dramaets far.

Hva er det som kjennetegner dramatikken Ibsens skriver i denne perioden? ?

Tematikk: Problemer under debatt

Karakteristisk for Ibsens realistiske drama er at de skildrer hvordan samfunnsmessige problemer og utfordringer påvirker livet til menneskers liv. På denne måten greier han å engasjere publikum i aktuelle problemer.

Noen av de temaene Ibsen belyser i sine drama er maktmisbruk, ekteskapet som institusjon og kvinners muligheter til å leve et fritt liv. Et viktig og sentralt spørsmål som dukker opp hos Ibsen er knyttet til frihet. Er vi frie, eller undertrykkes vi av samfunnets forventninger og krav til oss?

Utrykk: En illusjon av virkelighet

Realisme i teateret betyr at man fremstiller en virkelighet som er overbevisende og troverdig. De miljøene som skildres være en overbevisende gjenspeiling av den virkeligheten som finnes utenfor teateret. Publikum skal kunne se seg selv i skikkelsene på scenen, og føle at det er som å kikke inn i sin egen stue.

Skuespillerne skal oppføre seg og snakke som om de er virkelige personer. Det at publikum er tilstede i salen skal ikke påvirke dem. Det er som om det finnes en usynlig vegg – det som kalles den fjerde vegg – mellom scenen og sal.

Dette gjør at realismens teater fikk tilnavnet titteskapsscener: Det skulle gi publikum inntrykk av at de så inn i et virkelig hjem – et hjem som lignet deres eget.

Form: Når fortiden innhenter deg

Når en skal diskutere og analysere et drama eller en teaterforestilling er det vanlig at en ser på skuespillets oppbygning: hvordan handlingen er satt sammen. Det kalles stykkets dramaturgi.

I Ibsens realistiske samtidsdrama foregår alt som skjer på scenen i nåtid, og strekker seg over noen få dager. I løpet av denne tiden innhentes skikkelsene av fortiden. Hendelser og avgjørelser som ble fattet langt tilbake i tid avsløres gjennom samtaler og konfrontasjoner. Når disse hemmelighetene blir avslørt fører dette til store og ofte dramatiske endringer. Ibsens dramaturgi (måten handlingen er strukturert på) kalles retrospektiv teknikk.

Oversikt: Ibsens dramatikk og dikt

1850 – CATILINA (DRAMA)

1850 – KJÆMPEHØJEN (DRAMA)

1852 – SANCTHANSNATTEN (DRAMA)

1855 – GILDET PAA SOLHOUG (DRAMA)

1857 – FRU INGER TIL ØSTERAAD (DRAMA)

1857 – OLAF LILJEKRANS (DRAMA)

1858 – HÆRMÆNDENE PAA HELGELAND (DRAMA)

1861 – TERJE VIGEN (LYRIKK)

1862 – KJÆRLIGHEDENS KOMEDIE (DRAMA)

1864 – KONGS-EMNERNE (DRAMA)

1866 – BRAND (DRAMA)

1867 – PEER GYNT (DRAMA)

1869 – DE UNGES FORBUND (DRAMA)

1871 – DIGTE (LYRIKK)

1873 – KEJSER OG GALILÆER (DRAMA)

1877 – Samfundets Støtter (drama)

1879 – Et Dukkehjem (drama)

1881 – Gengangere (drama)

1882 – En Folkefiende (drama)

1884 – Vildanden (drama)

1886 – Rosmersholm (drama)

1888 – Fruen fra Havet (drama)

1890 – Hedda Gabler (drama)

1892 – Bygmester Solness (drama)

1894 – Lille Eyolf (drama)

1896 – John Gabriel Borkman (drama)

1899 – Naar vi døde vågner (drama)

Kilder

Fulsås, Narve: «Ibsen og det moderne gjennombrudd», Henrik Ibsens Skrifter

Store Norske Leksikon