Kulturminister Abid Raja slapp i dag nyheten om at Regjeringen og Kulturdepartementet bevilger 608,4 millioner kroner til en omfattende opprustning og modernisering av Den Nationale Scene i Bergen.
Kulturminister Abid Raja slapp i dag nyheten om at Regjeringen og Kulturdepartementet bevilger 608,4 millioner kroner til en omfattende opprustning og modernisering av Den Nationale Scene i Bergen.
Teatersjef Stefan Larsson har kjempet hardt for at nasjonalteateret i Bergen skulle få midler til å utforme det 112 år gamle bygget for fremtiden.
– I dag er jeg både rørt og glad. Dette er en fantastisk gave fra Regjeringen til hele Vestlandet og til Bergens befolkning. Nå kan publikum få fortsette å komme til dette vakre teateret og oppleve teaterkunst av ypperste klasse. Jeg vil spesielt rette en stor takk til kulturminister Abid Raja, som genuint har ønsket å få til noe for teateret og kulturbyen Bergen. Dette er en historisk merkedag for DNS, sier teatersjef Stefan Larsson.
Viktig for hele regionen
Larsson mener det er av uvurderlig betydning at en nasjon tar seg råd til å investere i en viktig kulturinstitusjon som nasjonalteateret i Bergen.
– DNS er et lokomotiv på Vestlandet innen kultur og scenekunst og er det eneste nasjonale teateret utenfor Oslo. Vi er viktig for hele regionen. Denne enormt gledelige nyheten kommer som en katapult ut av en vanskelig pandemi. Nå gleder vi oss virkelig til tiden fremover, sier Larsson.
Gleder seg
DNS tar sikte på å gå i gang med arbeidet rundt opprustingen og moderniseringen av teaterbygget på Engen så raskt som mulig. I planene ligger blant annet oppgradering av Store Scene, med dreieskive og nye seter, utbygging av Teaterkjelleren, prøvesaler, heis og tilrettelegging universell utforming m.m.
– Jeg vil sende en stor takk til min forgjenger Agnete G. Haaland, som i en årrekke kjempet for at DNS skulle få midler til å utvikle teateret. Å hvor jeg gleder meg til å ta dette vakre teateret inn i fremtiden. Det er en følelse av takknemlighet som nesten ikke går an å beskrive, jubler teatersjef Stefan Larsson.
Det er lett – kanskje for lett – å spinne myter rundt Sarah Kane. Den engelske dramatikeren tok sitt eget liv i 1999, da hun var 28 år gammel. Hun skrev dramatikk som rystet, og ble i sin samtid stemplet som en tankeløs rebell kun opptatt av å sjokkere for å sjokkere.
Ettertiden har sett henne med andre øyne. Jon Fosse – en av vår tids viktigste og mest anerkjente dramatikere som også har oversatt flere av hennes drama – trekker frem hennes unike måte å blande brutalitet og ømhet på i sine tekster. Dramaene hun etterlot seg er klare, direkte skildringer av en grenseløs verden hvor kjærlighet og vold, håp og fortvilelse ikke er adskilt, men tett vevd sammen.
Denne sammenblandingen var tilstede allerede i hennes første drama «Sprengt» (1995), som hun begynte på mens hun studerte til å bli dramatiker.
Samtidig som hun skrev raste krigene på Balkan. Spenningene mellom serbere, kroater og bosniaker hadde økt siden Jugoslavia ble oppløst tidlig på 1990, og fra 1992 og frem til 1995 var Bosnia-Hercegovina åstedet for voldelig krig. Hjemme i England – tilsynelatende på trygg avstand til grusomhetene – satt Kane. Fra TV-skjermen kunne hun se tanks rulle inn på markedsplasser, mennesker drevet på flukt, raserte bygninger.
For Kane var det avgjørende at teateret speilet også denne virkeligheten. «Sprengt» er et intimt drama, nesten som et kammerspill. Men Kane gjør noe helt spesielt med denne formen. Hun åpner den opp, utvider perspektivet. Hun bringer de store problemene, vold, voldtekt, rasisme, vold og kaos inn i det intime mellommenneskelige. Ingenting befinner seg på trygg avstand. Krigen skjer ikke lenger der ut, den bryter ut her og nå mellom menneskene.
At Kane valgte teateret var ingen tilfeldighet. Kane trodde på dets evne til å konfrontere, underholde og fremprovosere følelser, her og nå. Hennes teater ble beskrevet som in-your-face, og Kane selv mente teateret måtte være som en fotballkamp fullt av engasjement. Tankene og refleksjonen kunne heller komme i etterkant.
Kane var sentral i en bevegelse som vokste frem på 90-tallet i teateret i England. Flere desillusjonerte dramatikere og regissører hadde mistet troen på at politisk endring var mulig. Dette kan leses som en reaksjon Margaret Thatcher og de konservative kreftene som hadde stått sterkt på åttitallet. Teateret ble en arena hvor en kunne protestere. For Kane handlet dette om å si sannheten, om å være brutalt ærlig også – eller kanskje spesielt – om vanskelige og tabu tema som vold, skeive maktforhold og rasisme og misogyni. Skikkelsene hun skildrer gjør og mener grusomme ting. Det spesielle er hvordan hun likevel avslører det dype, underliggende behovet for kjærlighet. Hennes dramatikk inviterer til etiske diskusjoner, hvor vi heller enn å dømme mennesker som gode eller dårlige, tvinges til å lese og forstå deres handlinger og væremåte ut fra de kokrete situasjonene de står i.
Anmelderne var ikke nådige da de omtalte Kanes debutstykke, og beskrev det som en «avskyelig fest av dritt» (disguisting feast of filth). Flere av anmelderne har senere bedt om unnskyldning, innrømmet at de ikke forsto hva Kane forsøkte å fortelle dem. I løpet av sitt korte liv greide Kane å sette dype spor igjen etter seg. I begravelsen, som ble holdt etter at hun tok sitt eget liv i 1999, var den nobelprisvinnende dramatikeren Harold Pinter. Det ryktes at han da han talte i begravelsen hennes sa, helt enkelt: «Hun var en poet».
Vi tok en prat med skuespillerne under første leseprøve på Ludvig Holbergs komiske klassiker.
Sarah Kane er for meg trøst, og håp sier Kjersti Horn. Hun vi kan trenge hennes brutalitet og lys for å finne veien tilbake, til en ny hverdag, og en ny verdensordning, sammen.
Det er mer enn nostalgisk opprettholdelse av tradisjon som gjør at vi stadig vender tilbake til Ludvig Holberg. Hans unike måte å tematiser moral og etikk gjennom komikk og satire har gjort at man til alle tider har funnet verdi i å sette opp hans dramatikk på nytt. Holberg gir oss noe å le av, men samtidig noe å tenke på.
Flommende kjoler i vakre farger – bli med Emilia Roosmann på kostymeprøve.
«Bjørnejegerens bekjennelser» av Berit Hedemann er en fandenivoldsk og frodig fortelling om begjær, svik og dårlig samvittighet.
Kjersti Elvik ble hyllet da hun i høst reiste rundt med forestillingen «Bjørnejegerskens bekjennelser». Nå er hun tilbake i Bergen. Du kan se forestillingen på Lille Scene.